rykket den brennede kvist ut av varmen, blåste ut luen og krummet sin hånd om den glødende ende så det lyste blodrødt ut mellom fingrene hennes.
«Å, det er ord og ord og ord alene, fru Åshild.»
«Det er nu heller ikke meget som det er verdt å kjøpe så dyrt, Ragnfrid,» sa den annen, «som for sitt liv —»
«Jo,» sier moren heftig. «Husbond min,» hvisket hun nesten uhørlig.
«Ragnfrid,» sa fru Åshild dempet: «Sånn har mangen mø tenkt, når hun fristet å binde en mann og gav mødommen sin for det. Men har du ikke lest om menn og møer som gav Gud alt de eide, gikk inn i kloster eller nøkne ut i ødemarkene og angret det etterpå. Ja, de kalles dårer i de gudelige bøkene. Og det ville vel være syndig å tenke at Gud svek dem på handelen deres.»
Ragnfrid satt ganske stille en stund. Da sa fru Åshild:
«Nu får du komme, Kristin, nu er det tid vi går ut og samler dugg til Ulvhilds morgentvett.»
Ute lå tunet hvitt og svart i måneskinn. Ragnfrid fulgte med dem gjennom bugården ned til grinden ved kålhagen. Kristin så henne stå og lene seg ved, tynn og sort, mens barnet veltet duggen fra de store, iskalde kålblader og marikåpens folder ned i farens sølvstøp.
Fru Åshild gikk taus ved Kristins side. Hun var bare med for å vokte henne, for det var ikke godt å slippe et barn ut alene slik en natt. Men duggen fikk mere kraft når den ble samlet av en ren mø.
Da de kom tilbake til grinden, var moren borte. Kristin rystet av kulde da hun gav det isnende sølvstøp i fru Åshilds hender. Hun sprang i sine våte sko over mot loftet, hvor hun nu lå sammen med faren. Hun hadde foten på det første trinnet; da trådte Ragnfrid ut av skyggen inne under loftssvalen. I hendene bar hun en bolle med rykende drikke.
«Her har jeg varmet noe øl til deg, datter,» sier moren.
Kristin takket glad og satte munnen til. Da spurte Ragnfrid:
«Kristin – de bønnene og det annet fru Åshild lærer deg – det er vel ikke synd eller ugudelighet i det?»
«Det kan jeg aldri tro,» svarte barnet. «Det er Jesu navn og Jomfru Marias og de helliges navn i dem alle —»
«Hva er det hun har lært deg,» spurte moren igjen.
«Å – om urter – og lese mot rinnende blod og vorter og såre øyne – og møll i klær og mus i buret. Og hvilke urter en skal plukke i sol og hvilke som har kraft i regn —. Men bønnene må jeg ikke si til noen, for da mister de sin kraft,» sa hun fort.
Moren tok den tømte bollen og stilte den på trappen. Og plutselig slo hun armene om datteren, knuget henne hardt inntil seg og kysset henne. – Kristin kjente morens kinner var våte og hete:
«Gud og Vårfrue skjerme deg og verne deg mot alt ondt – vi har ikke annet enn deg nu, din far og jeg, som ikke den onde lykken vår har rørt ved. Kjære, kjære – glem aldri du er din fars kjæreste glede —»
Ragnfrid gikk tilbake til vinterstuen, kledde av seg og krøp opp i sengen til Ulvhild. Hun krøket armen om barnet og la sitt ansikt nær til den lilles, så hun kjente varmen av Ulvhilds kropp og den skarpe svettelukten av det fuktige barnehår. Ulvhild sov tungt og trygt som alltid etter fru Åshilds aftendrikk. Det duftet døvende av den Jomfru Marias sengehalm som det var redt med under lakenet. Allikevel lå Ragnfrid lenge søvnløs og stirret opp mot den lille lysflekk i taket, der månen skinte på ljorens hornrute.
Borte i den annen sengen lå fru Åshild, men Ragnfrid visste aldri om hun sov eller våket. Aldri nevnte den annen det kjennskap som hadde vært mellom dem i gamle dager – det skremte Ragnfrid slik. Og aldri syntes hun hun hadde vært så bitterlig ’sorgfull og hjerteangst som nu – enda nu visste hun at Lavrans fikk igjen full helse – og Ulvhild kom til å leve.
Det syntes som fru Åshild hadde moro av å tale med Kristin, og for hver dag som gikk, ble møen bedre venner med henne.
En dag de var gått ut for å plukke urter, satt de sammen oppe i åssiden på en liten grønning oppunder uren. De kunne se ned i tunet på Formo og kjenne Arne Gyrdssøns røde trøye; han var ridd nedover med dem og skulle passe hestene deres, mens de var oppe i lien etter urtene.
Mens de satt slik, fortalte Kristin fru Åshild om sitt møte med dvergmøen. Hun hadde ikke tenkt på det i mange år, men nu kom det for henne. Og mens hun talte, bares det underlig for henne at det var noen likhet mellom fru Åshild og dvergfruen – enda hun visste godt hele tiden, de to lignet ikke hinannen.
Men da hun hadde talt ut, satt fru Åshild stille en stund og så nedover dalen; tilslutt sa hun:
«Det var klokt at du flydde, siden du var bare barnet dengang. Men har du aldri hørt om folk som har tatt det gullet dvergene bød dem, og bundet trollet i sten baketter?»
«Jeg har hørt slike eventyr,» sa Kristin, «men det torde jeg aldri gjøre. Og det tykkes meg ikke vakkert.»
«Det er godt når en ikke tør gjøre det en ikke synes er vakkert,» sa fru Åshild og lo litt. «Men det er ikke så godt når en synes en ting er ikke vakker fordi en ikke tør gjøre det. – Du er vokst meget i sommer,» mælte fruen med ett. «Vet du selv tro, at du tegner vakkert?»
«Ja,» sa Kristin. «De sier jeg ligner far min.»
Fru Åshild lo stille.
«Ja, det ville nu også være best for deg, om du tok etter Lavrans både i sinnet og i skinnet. Enda ville det være synd om de giftet deg bort heroppe i dalen. Bondesed og torpareskap skal en ikke ringeakte, men de synes selv de er så gjeve, disse storfolkene heroppe, at deres make finnes ikke i Norges land. De undres nok svært på det at jeg kan leve og må vel, enda de stenger dørene for meg. Men de er late og hofferdige og vil ikke lære en ny sed – og så skylder de på det gamle uvennskapet med kongeveldet i Sverres dager. Løgn er det, din ættfar forlikte seg med kong Sverre og tok mot gaver av ham, men skulle din morbror følge kongen vår og stå for ham, da måtte han fli seg både utenpå og innvortes, og det gider ikke denne Trond. Men du, Kristin, du skulle giftes med en mann der eide ridderskikk og kurteisi —»
Kristin satt og så ned i Formotunet på Arnes røde rygg. Hun hadde ikke festet seg ved det selv, men når fru Åshild talte om den verden hun før hadde ferdes i, så tenkte hun seg alltid
ridderne og grevene i Arnes lignelse. Før, da hun var liten, hadde hun alltid sett dem i farens skikkelse.
«Søstersønnen min, Erlend Nikulaussøn på Husaby, det kunne vært en høvelig brudgom for deg det – han hadde vokst seg vakker, drengen. Min søster Magnhild var og så til meg ifjor, hun for gjennom dalen og hadde ham med seg. Ja, ham kan du vel ikke få, men jeg skulle gjerne bredt teppet over dere to i brudesengen – han er så svart i håret som du er lys, og har vakre
øyne. – Men kjenner jeg mågen min rett, så har han vel allerede sett seg om etter et bedre gifte til Erlend enn du er.»
«Er ikke jeg et godt gifte da,» spurte Kristin forundret. Hun kom seg aldri til å bli krenket over noe fru Åshild sa, men hun følte ydmyk og trykket at fruen hadde noe forut for hennes egne folk.
«Jo, du er et godt gifte,» sa den annen. «Men dog kunne du vanskelig vente å komme inn i min ætt. Din ættfar her i landet var en fredløs og utenlandsk mann, og Gjeslingene har sittet og mugnet på gårdene
