det var ikke hennes ættfar, men bror hans som var kommet fredløs til landet. Hun satt og så over mot de mørke fjellsider tversover dalen, og hun husket på den dagen for mange år siden da hun hadde vært oppe på vidden og sett hvor mange fjell det var mellom bygden hennes og verden. Da sa fru Åshild de måtte hjem nu, og hun bød henne rope på Arne. Så satte Kristin hendene for munnen, hoiet og vinket med halskledet sitt, til hun så den røde flekken på tunet dernede røre seg og vifte tilbake.
En tid etter reiste fru Åshild hjem, men utover høsten og den første delen av vinteren kom hun ofte til Jørundgård og var der noen dager hos Ulvhild. Barnet ble nu tatt opp om dagene, og de forsøkte å få henne til å støtte på benene, men de knekket sammen under henne når hun skulle stå på dem. Hun var sutrende, hvit og trett, og den snørekledningen som fru Åshild hadde gjort til henne av hestehud og fine vier, plaget henne meget, så hun ville helst ligge stille hen i morens fang. Ragnfrid hadde den syke datteren i armene alltid, så Tordis stod nu for hele husstellet, og på morens bud gikk Kristin med henne for å lære og hjelpe.
Kristin lengtet etter fru Åshild fra gang til gang, og sommetider snakket fruen meget med henne, men andre ganger ventet barnet forgjeves på ett ord utover den annens hilsen når hun kom og når hun for. – Åshild satt bare med de voksne og talte. Slik var det alltid når hun hadde husbonden sin med seg, ti det hendte nu at også Bjørn Gunnarssøn fulgte med til Jørundgård. Lavrans hadde ridd til Haugen en dag om høsten for å bringe fruen lægelønn – det var den beste sølvkannen med disk til som de hadde i huset. Da hadde han sovet der om natten og roste siden gården meget; den var vakker og veldrevet og ikke så liten som folk sa, fortalte han. Og inne i husene var allting velstandsmessig og husskikken høvisk etter storfolks sed sør i landet. Hva han syntes om Bjørn, sa Lavrans ikke, men han tok alltid vakkert imot ham, når han fulgte med sin hustru til Jørundgård. Derimot likte Lavrans fru Åshild overmåte godt, og han sa han trodde det meste som var blitt fortalt om henne, var løgn. Han sa også at for tyve år siden hadde hun visst neppe trengt heksekunster for å binde en mann til seg – nu var hun nær de seksti og så ennu ung ut og hadde det vakreste og yndefulleste vesen.
Kristin skjønte at moren likte alt dette meget lite. Om fru Åshild sa Ragnfrid riktignok aldri noe, men engang lignet hun Bjørn ved det gule, nedlagte gresset en kan finne grodd innunder store stener, og Kristin syntes dette passet godt. Bjørn så besynderlig falmet ut, han var temmelig fet, blek og slapp og litt skallet, enda han ikke var meget eldre enn Lavrans. Dog såes det på ham at han engang hadde vært en meget vakker mann. Kristin kom aldri til å skifte ett ord med ham – han talte lite, men ble helst sittende der han engang var kommet tilsete, fra han tren inn i stuen og til han skulle i seng. Han drakk umåtelig meget, men det merkedes lite på ham, spiste nesten ikke mat, og så av og til stivt og fortenkt på en eller annen i rommet med sine underlige, blaknede øyne.
Til frendene på Sundbu hadde de intet sett siden ulykken hendte, men Lavrans hadde vært over i Vågå noen ganger. Derimot kom Sira Eirik til Jørundgård som før; han traff da ofte sammen med fru Åshild, og de var gode venner. Dette regnet folk for et vakkert drag av presten, som selv var en meget dyktig læge. Det var vel også en av grunnene til at folket på storgårdene ikke hadde søkt fru Åshilds råd, iallfall ikke åpenlyst, at de regnet presten for dyktig nok, og det var ikke lett for dem å vite hvordan de skulle holde seg mot to mennesker som på sett og vis var utstøtt av deres eget lag. Sira Eirik sa da selv, de beitet ikke unna for hinannen, og hva trolldommen hennes angikk, så var ikke han hennes sogneprest; det kunne vel hende fruen visste noe mere enn godt var for hennes sjelehelse – dog fikk en ikke glemme at uvitende mennesker snakket gjerne om trolldom straks en kone var klokere enn tinglyden. Fru Åshild på sin side roste meget presten og søkte flittig til kirken, hvis hun traff til å være på Jørundgård en helligdag.
Julen ble trist det året, Ulvhild kunne ennu ikke sette fottene under seg. Og så hverken så eller hørte de noe til Sundbufolket. Kristin skjønte det ble snakket om det i bygden og at faren tok seg nær av det. Men moren var likenøyd, og Kristin syntes dette var stygt av henne.
Men en kveld i slutten av helgen kom Sira Sigurd, Trond Gjeslings husprest, akende i storslede, og hans fornemste ærend var å be dem alle til gjestebud på Sundbu.
Sira Sigurd var dårlig likt i bygdene omkring, for han var den som egentlig styrte for Trond med eiendommene hans – eller han fikk iallfall skylden når Trond for frem med hardhet og urett, og det var ikke fritt for at Trond plaget bøndene sine noe. Presten hans var overmåte flink til å skrive og regne, lovkyndig og en dyktig læge – om ikke så dyktig som han trodde selv. Men etter hans vesen skulle ingen tro han var noen meget klok mann; han sa ofte tåpelige ting. Ragnfrid og Lavrans hadde aldri likt ham, men Sundbufolket satte, som rimelig er, pris på presten sin, og både de og han var overmåte forbitret fordi han ikke var blitt hentet til Ulvhild.
Og nu skulle det treffe så uheldig at da Sira Sigurd kom til Jørundgård, var fru Åshild og herr Bjørn der allerede, dessuten Sira Eirik, Gyrd og Inga fra Finsbrekken, Arnes foreldre, gamle Jon fra Loptsgård og en predikebror fra Hamar, broder Åsgaut.
Mens Ragnfrid lot bordene dekke påny med gjestebudskost og Lavrans så på brevskapene presten hadde bragt, ville denne se Ulvhild. Hun var allerede lagt tilro for natten og sov, men Sira Sigurd vekket henne, følte på hennes rygg og lemmer og spurte henne ut, nokså vennlig først, men siden utålmodig, for hun ble redd – Sigurd var en liten mann, nesten dverg, men med et stort rødflammet ansikt. Da han ville løfte henne ut på gulvet for å prøve føttene hennes, gav hun seg til å skrike. Fru Åshild reiste seg da, gikk bort til sengen og dekket fellen over Ulvhild, mens hun sa barnet var så søvnig hun kunne ikke stå på gulvet om hun hadde vært god i føttene.
Presten begynte å snakke heftig, han også var regnet for en dugelig læge. Men fru Åshild tok hans hånd, leide ham frem i høysetet og gav seg til å snakke om hva hun hadde gjort med Ulvhild, mens hun i ett og alt spurte om hans mening. Han ble da noe blidere og åt og drakk av Ragnfrids gode saker.
Men ettersom ølet og vinen begynte å stige ham til hodet, ble Sira Sigurd igjen i ondt lune, trettekjær og hissig – han visste godt nok at det var ingen i stuen som likte ham. Først vendte han seg til Gyrd, han var Hamarbispens setesvein i Vågå og Sil, og det hadde vært flere tvistemål mellom bispesetet og Trond Ivarssøn. Gyrd sa ikke stort, men Inga var en hissig kone, og så blandet broder Åsgaut seg i talen og mælte:
«Du skulle ikke glemme det, Sira Sigurd, at vår verdige fader Ingjald er overherren din også – vi vet nok om deg i Hamar. Du velter deg i alt som er godt på Sundbu, og tenker nok lite på at du er viet til en annen gjerning enn den å være Tronds øyentjener, hjelpe ham til å gjøre alt som er urett, så han setter sjelen sin i fare og minker kirkens rett. Har du aldri hørt hvordan det går de ulydige og utro prestene som legger opp råd mot sine åndelige fedre og foresatte? Vet du ikke om dengangen da englene førte Sankt Tomas av Kanterborg til Helvedes dør og lot ham glytte inn. Da undret han seg meget på at han så ikke der noen av prestene sine som hadde holdt seg imot ham slik som du imot bispen din. Han skulle nettopp til å prise Guds miskunn, for den hellige mannen unte alle syndere frelse – da bad engelen at fanden skulle lette litt på svansen sin, og ut for i et veldig brak og en fæl svovelstank alle de prester og lærde menn som har sveket kirkens tarv. Så fikk han se hvor de var kommet hen.»
«Nu lyver du, munk,» sier presten. «Jeg har hørt den sagaen jeg og, men det var ikke prester, uten det var tiggermunker der for ut av baken til djevelen som veps av et vepsebol.» Gamle Jon lo høyt over alle tjenestefolkene og skrek:
«Det var vel begge slag, kan jeg tenke —»
«Da må fanden ha en ovbred svans,» sa Bjørn Gunnarssøn, og fru Åshild smilte og sa:
«Ja, har du ikke hørt sagt at alt vondt drar på en lang rompe —» «Ti still du, fru Åshild,» ropte Sira Sigurd, «snakk ikke du om den lange
