en armhule hevet og klør i den, mens Chukchi ved yaranga overlever en fryktelig storm. Armhulen sluttet å klø i tundra-mannen, og uværet avtok. Og Chukchi forlot hjemmene sine i tundraen og takket ham umiddelbart for den rene hvite snøen med den gule urinen. Og tundraen ble som en mangel på vitamin i kroppen, som kviser på kroppen. Og alt dette dukket opp og alle begynte å danse, men stille begynte de gule istappene å forsvinne, noen stjal dem og etterlot hull. Og så fortsatte den lokale Chukchi-hjemløse Serezha, som alle kalte «gul snø», sin historie, tundra-mannen beordret ham å finne en tyv og klynge den rå. Alle Chukchi begravd i snøskredene, og når de så ut, ventet de og ble overrasket. Det viser seg at barna deres viste seg å være en tyv, som vurderte disse istappene til cockersler, som de selger i basaren. Og siden babyen er født, sier de til ham:
– Ikke spis, jævel, gul snø!! – og slo ham, slo ham på forhånd, spesielt på hodet.
Generelt sett så Serezha-Yellow Snow ung, syv og tyve år gammel, resten er som Chukchi. Han dro til Sentralbiblioteket og samlet flasker underveis. En gang begynte han å forsvinne i flere dager. Alle var forskjellige, men nysgjerrige. Da han dukket opp, ble han avhørt. Han var stille. Men en gang var han full og Serezha Yellow Snow innrømmet at han snart skulle gifte seg.
– Og på hvem? – etterfulgt av et spørsmål.
– Ja, det er halvparten av hjertet mitt, hun bor i regionen, selv om hun allerede er ett og seksti år gammel, for det trenger hun ikke å få barn, det er allerede åtte. Her mater jeg dem og utdanner, slik min far oppvokst meg, og hans far far og far – far, hans mor fordi farløshet var. – Seryozha pirket rundt i neseboret, rullet ut geiten, så på den og spiste den. – Jeg elsker Chupa-chups, men det gir smarte tanker. For ikke lenge siden fant ingen et hus. Han klatret der inne, så, det var nok plass til alle: kona og meg og barna. Det er sant at den eldste er lei seg, fengslet i tolv år. Men fortsatt ung, dum, bare førti banket. Jeg lærte ham, men han trodde ikke min erfaring. Sommeren er fremdeles her, så jeg bestemte meg for å gjøre euro-reparasjoner i huset, jeg kjøpte allerede kitt, farge, pensler. Riktig nok kom noen tanter inn: «Hva gjør du?». – spør de. «Repair». – Jeg sier det, men jeg skjønte med en gang at de var sent, huset var allerede okkupert av meg. – Serezha Yellow Snow tok en cracker fra under sengen, klikket på en kakerlakk, som ikke visste hvordan han skulle hoppe fra loddet, smurte den med gul væske og rynket den, bet den av. Rusk sprakk, men brakk ikke. Chukchi åpnet sakte øynene og så på den ødelagte fangsten som stakk ut av sprekken til en cracker.
– Ooooooo!! stønnet han og begynte å varme tannpinen med håndflaten…
Sommeren har gått. Chukchi ankom med Fingals, uten noen fremre tenner. På hodet hans var et skall med blodpropp.
– Hva Seryozha, husoppvarming feiret, det var mørkt, lyset slukket? – de hjemløse tullet.
– Nei, disse tantene med eierne av dette huset ankom, men jeg var allerede ferdig med reparasjonen, jeg ville være med familien. Så de slo meg med klubber. Hundene. Slutten…
merk seks
Dø, tispe, for en krans!!
Solen skinte. Himmelen var klar og patrioter hjemløse vaktmestere satt i vaktmesterrommene og strikket papp, satte andre flasker og fortsatt andre sammenkrøpte aluminiumsbokser til cocktails og øl. Og alt ville være i orden, men i en av vaktmesterboligene var det to UAZ-er med blå fyr, og «pappaene» førte ut døra og «håndjernet» en kvinne og to karer kledd i vaktmestervester, kalt «yolks» hos vanlige mennesker. Lokale innbyggere forsto fortsatt ikke grunnen til pågripelsen, fordi denne trioen nøye ransaket i søppeldunker og renset gårdene hver dag. Hver og en hadde sitt eget inventar, som hendene allerede var vant til, og disse var hver merket med en kost, øse og veske. Disse verktøyene fremsto for dem som en talisman eller amulett, som et hus eller hytte for hjemmet. Og Gud forby at noen tar en fremmed. Alt, død. Kranty. Men dukket opp ved denne treenigheten tidligere før hendelsen og den fjerde Madame Tumor. Og bort går vi.
Dagen før. På kvelden om morgenen sto Madame Tumor først opp og bestemte seg for å vise et alternativ, gjøre en nyttig jobb og rydde opp i området mens alle sov med en storm av sprit, det vil si registrering i familien. Alle medlemmene av denne «gjengen» ble ikke en gang dømt. For ikke å ha sitt eget, tok hun andres inventar i håp om at de, sier de, alle hennes egne?! Den går, den feier, den samler sigarettstumper, fjerner alle slags godteripakker og gjør ikke noe forakt, ser på noe i søppelkassene og samler spredt søppel rundt vikene og tankene underveis. Han har allerede rengjort gulvet i territoriet og ser plutselig hvordan på den andre siden av veien en mann og en kvinne er godt i stand til å forstå.
– Skandale. – Tenkte Madame Tumor og gikk videre til rengjøring av territoriet. Krangelen var opphetet og stemmer ble allerede hørt, da plutselig damen hulket, så høyt at et ekko dundret i gårdene. Madame Tumor løftet øynene opp og så at denne mannen på en bourisk måte slapper en dame på kinnene. Forbipasserende tar ikke hensyn, men den innbrente tyveriet av kyllingegg og kyllinger i fortiden, i særlig store størrelser, ble lagt av fjørfefarmforvaltningen til de to eggene som ble tatt av henne på forespørsel fra loader-samboeren, som ble spilt inn av sikkerhetskameraet til dette foretaket. Jeg kunne ikke tåle det og satte kursen med en kost over veien. Biler i forvirring ga vei for henne, som om sprø. Hun løp ikke inn på fortauet, og passet ikke på de utenlandske bilene som hylte, og løp inn som en drage fra himmelen inn i en bonde og pisket ham i ansiktet med en dritt med en kost, fra hvilken hundeskit fløy bort til sidene. Damen bulede øynene i vantro, og dekket munnen med hendene, lo rasende. Plutselig fra hvor du skal ta den. Plutselig, ut av intet, dukket tre politimenn opp og begynte umiddelbart å Madame Tumor dra. Det skrek:
– Dette boor, slo damen!!
– Ro deg, ro deg ned! – spurte politiets sergent høflig. – Ingen slo noen. Se der borte. – På avstand kunne du se et filmkamera og et bemannet filmbesetning.
– Denne filmen er skutt av en komediedetektiv blockbuster! – la til en andre politimann.
– Han han han han!!! – siktet den tredje. – Og en skandale-pretensjon! Hu hu hu!!! Og en kamp!
Svulsten slo seg ned, og mumlet noe, skviset til kunstnerne, så på politiet, tok en kost og gikk dum over gaten Furshtatskaya.
Og på dette tidspunktet i candeyka, der gopfirmaet tidligere hadde raslet, og nå våknerne våknet fra en bakrus, så de at en av inventarene manglet eller manglet, vokste bena og flyktet, begynte å forberede en tomt for å eksponere tyven eller bena hennes. Etter å ha overlevert flaskene som var igjen fra forrige helg, øste de opp et vaskemiddel kalt Snezhinka, og etter å ha fortynnet det med vann fra toalettskålen, på grunn av mangel på kran, på grunn av reparasjon av rørledningen, begynte de sakte å drikke, og spiste matrester fra søppelcontaineren som ble løftet i går. kalt – bukta og veldig sur.
Det nærmet seg klokka 12. Madame Tumor plystret den dømte jentesangen, vendte tilbake til candey, med på den ene siden inventar og i den andre en pose med aluminiumsbokser øl og flasker. Uten å tenke eller mistenke noe, åpnet hun døra og gikk inn i candeikaen, mot skjebnen…
I begynnelsen ble hun møtt med sidelange blikk.
– Vel, hva? – Først en skrekkonsert, en svart enke, som tidligere drepte sine tre ektemenn, fra å sitte i sonen for mordere 15 år gamle og hette Kampuchea, og etter nasjonalitet – Kalmyk uten fortennene.
– Hva? – redd litt og forvirrende, spurte Madame Tumor og la inventaret på plass.
– Hva, hva? – tilføyde
